søndag 22. november 2020


November


November er den mørkeste tiden på året. Vi har hatt klassisk Novembervær med mye regn og vind. Men så er det jo ekstra kjærkomment når Novemberstormen tar en pust i bakken og slipper til gløtt av sol og oppholdsvær.


Sciurus vulgaris – ekorn


Da smetter jeg ut og lar gyldne stråler skinne på høstblekt ansikt og solen får skinne helt inn i sjelens mørke avkroker. For helt der inne finnes en sorg som Novembersolen ikke kan lege. Ikke dette året.


Like vel så kan disse gyldne strålene gi glede og glemsel, når jeg lukker øynene og bare er. Her og nå. Et lite øyeblikk. En glede.


Ute i hagen er det mat som står øverst på ønskelisten, både nå og til jul. Det er jo heldigvis noe vi kan hjelpe med og i år har vi kjøpt inn frø i store kvanta. Så er det ingen grunn til å være gniten?!


Store og små gjester kommer innom foringsstasjonen. Noen har vært her før, for de har kikket innom i hagen i lengre tid og minnet oss på at foringen må startes opp.


Jeg hadde et lykkelig møte med hagens faste gjest, ekornet. Og når man er sulten nok kan man vel tåle at hagens paparazzi sniker seg innpå, så lenge det ikke blir for nærme. For da blir det hopp og sprett og tjo og hei og fire kvister deler seg..


Livet går videre. Sorgen ruller som bølger inn over land, noen dager er det storm, andre dager bølgeskvulp. En dag om gangen.



 Varme tanker til dere i Novembermørket.




XXX



torsdag 15. oktober 2020

 

Mandarinand på besøk i Bergen.

I triste tider, som vi går gjennom nå, gjelder det å gjøre sine gleder små. Sånn at vi kan finne dem og gi dem plass i hverdagen.


Så at denne vakre anden dukkert opp i Bergen akkurat når vi trengte litt glede i livet var utrolig fint. Vi har nå vært og besøkt den 2 ganger og fra å være en ung jypling har den nå virkelig blitt en staselig ung mann.


Aix galericulata/ mandarinand ung


Wild BirdWednesday 429


Dette har jo på mange måter vært litt terapi for meg, og lykken kan helt klart være å sitte ved kanten av et vann i skogen og fotografere både stokkender og en mandarinand.


Se lyset vandre mellom trærne, krusningene på vannet og vinke hei til en barnehage som er på tur. 

Aix galericulata/ mandarinand


Og på tur skal det være med kaffe og noe å bite i, så kan turen vare så lenge vi vil.


 Når man er sorgtung kan det å kjenne solen varme og høre fuglesang og barnelatter være den beste medisinen. Som kan fylle sjelen med ro og gi triste tanker en velfortjent pause.


Mandarinanden har funnet seg et fint sted på Siljustøl, Harald Sæverud sin store naturpark. Midt i det urbane ligger dette stedet som en liten grønn oase.


Takk til dere som leste mitt siste bloginnlegg. Jeg var nok mye mer privat enn jeg pleier å være, og for deg som ikke orket å lese eller kommentere, så har jeg stor forstålese for det. Og de fleste har sine egne sorger å bære.


Jeg håper denne vakre fuglen vil fortsette å bo her i Bergen, selv om den regnes som en fremmed art og som nok er en parkrømling fra England, slik at vi kan ha gleden av den videre fremover.



Glade høstdager til dere.



XXX




tirsdag 6. oktober 2020

 

Livet gir og livet tar - et veiskille i livet.

Så skjedde det som aldri skulle skje. Det som alle foreldre frykter. Å stå ved en seng å se barnet ditt dø. Min yngste sønn, vakre umistelige Ruben, rakk nesten å fylle 38 år. 24 august ble han rammet av hjerneblødning og livet sto ikke til å redde.

Så tok livet denne gangen. Dyp og tung sorg har lagt seg over oss og vi har vært utrøstelige. For hvem kan vel trøste i en sådan stund? Så lett det kunne være å legge seg ned, med ryggen til livet?

Men etter sorgen har det fulgt kjærlighet. Kjærlighet til familien, kjærlighet til venner og ikke minst kjærlighet til Ruben. Og med kjærligheten følger takknemlighet, for alle fine stunder og opplevelser vi har delt. Ruben og jeg. For størst av alt er kjærligheten.

Av gleder i livet, som livet gir, er deilige barnebarn som byr på seg selv, ekte og direkte. Som gir sorgen en pause og fyller tiden med latter, pannekakebaking og høstens siste såpebobler. For størst av alt er kjærligheten.


Jeg har kjempet meg ut av huset, noen ganger bare utenom døren. Ruslet gjennom hagen i vakkert høstvær. Ikke jobbet eller tatt bilder men latt hagens fotavtrykk gi trøst og ro.


Jeg gråter mens jeg skriver. Min lille store gutt kommer aldri tilbake.


Noen ganger utløser triste hendelser også en form for handlekraft. Jeg har opprettet en facebook profil for å kunne dele bilder fra hage og reiser. Her kan jeg knytte kontakter også til alle Rubens fine venner og dele sorg og kjærlighet.


Jeg har også valgt å bli meg selv, godt å gjemme seg litt bak tittelen "Fru Ranten", men nå henter jeg frem meg selv! Her er jeg og Marit Friberg heter jeg. Jeg blir gjerne venn med deg på facebook også.


Takk for at du tok deg tid til min sorg. Selv blir jeg nok litt sporadisk til stede i tiden fremover. Ett skritt om gangen..



Dette var ett..




Hilsen Marit




tirsdag 11. august 2020


Frem og tilbake- er det like langt?




Slettes ikke! For når den årvisse sommerturen fra Vest til Øst står for tur så er det bare fantasien som setter grenser for hvilken fjellovergang som skal benyttes. Både på turen og returen, for ikke vil vel vi ta samme turen begge veier?!









At turen på denne måten blir betraktelig lengre en nødvendig, og at det til og med kan bli snakk om overnatting på veien, ja det er jo bare for bonus å regne?! Tenker vi.






Kan vi kjøre utenom de nye tunnelene, og velge den gamle veien som går over fjellet og ikke gjennom, ja da gjør vi selvfølgelig det. Et normalt år, sånn uten korona, så er de aller fleste vi møter på disse vakre fjellovergangene kommet fra forskjellige europeiske land. I år var det også hovedvekt av utenlandske turister, men betraktelig færre på grunn av stengte landegrenser.




Dette til tross for at de aller fleste har lagt sommerferien til eget land. For enten det er ekstremturer på fjellet eller sydenstemning på en Sørlandsstrand, så har vi i følge nyhetene, vist en lei tendens til å samle oss i flokk på akkurat de samme stedene. Her på fjellet var det tydeligvis ikke..



Fantastisk dramatisk og vakkert?!



Og hvem møtte vi på vår ferd? Lille vakre Fru tårnfalk! Som tålmodig lot oss knipse i vei! Ny fugl på brikken! Vi leser at den er en av våre vanligste rovfugler, men fortsatt et nytt bekjentskap for oss.



Falco tinnunculus/ tårnfalk










Det deilige med sånne sommerturer er at vi kan la veien bli til etter hvert? Enten det er over fjellet eller langs kysten. Målet med denne bitte lille omveien, fra Hamar i Øst, videre via Lillehammer og Dokka for så å kjøre over Strynefjellet, var Loen og Loen Skylift. Vel verdt turen! Det får vi ta i et annet innlegg.




Nå er vi tilbake i heim og hage. Og sommeren har tatt reprise på juni måned og fyller nå august med sol og deilige varme grader! Ryktene sier at denne overraskende men deilige sensommeren skal vare så langt øyet kan se! Eller yr.no da (…)




Sommerferien er omme og selv om det nesten gjør litt vondt å si det, ja så var det litt godt å komme tilbake på jobb igjen! Så er reise og opplevelser byttet ut med flotte kolleger og verdens beste jobb! I alle fall for en stund, til utferdstrangen igjen presser på.






Jeg ønsker alle en deilig august!





lørdag 25. juli 2020


Svalbard – et lykkelig gjensyn!




Sånn kan det gå, at når en dør lukkes, ja så åpnes en ny. Eller skal vi si hell i uhell? For etter som den ene reisen etter den andre ble avlyst eller utsatt, grunnet stengte grenser og reiseforbud, så fikk vi gledelig nok et spennende tilbud vi ikke kunne takke nei til.

Ursus maritimus/ isbjørn/ polar bear





Svalbard, et av våre favorittreisemål, åpnet opp for norske reisende og en av våre favoritt ekspedisjonstilbydere tok kontakt og gav oss et kjempetilbud. Vi var ikke vanskelige å be! Klart vi ble med!










Dette var jo en helt spesiell ekspedisjon på flere måter. Origo som var ekspedisjonsskipet vårt var eneste skipet som var klar for tur i Longyearbyen. Vi hadde bokstavelig talt havet rundt Svalbard for oss selv!










Rangifer tarandus platyrhynchus/ svalbardrein



Vi var også noen av de første turistene som ankom Longyearbyen, og vi slapp trengsel på flyet og alle de turistene som normalt ville ha fylt opp byen. Klart en ulempe for de som lever av turisme på Svalbard, men deilig for oss som var på jakt etter dyre- og fugleliv, for nå kunne vi oppleve dette midt i sentrum av byen.

Stercorarius parasiticus/ tyvjo


Jeg simpelten elsker Svalbard! At vi nå fikk denne uventete anledningen til reise tilbake i år ga oss også muligheten til å oppleve en ny årstid på Svalbard. Sist vi var på besøk, i månedsskiftet april/mai 2019, var alt dekket av snø og is. Nå var det sommer og nesten ikke til å kjenne seg igjen.





Opp av grus og sand dukket det opp et vell av arktiske blomster! En ekte rockgarden! Nakne fjell kneiste majestetisk mellom isbreene og på havet lå pakkisen. Og på pakkisen ventet spennende møter med kongen av Arktis, isbjørnen!








Vi skjønte vår besøkelsestid og la inn 3 dager i Longyearbyen før selve ekspedisjonen startet. I etterkant av turen innså vi at vi gjerne skulle vært enda lenge! Umettelige på Svalbard!



Erignathus barbatus/ storkobbe/ bearded seal




Dette innlegget byr på litt av alt vi møtte på vår tur rundt Svalbard, dvs helt rundt kom vi ikke pga mengdene med sjøis og pålandsvind. Så i stedet for å reise nordover slik det var planlagt, gikk turen til østsiden av øyen.




Det var på mange måter et heldig valg. Mest magisk var møtet med binnen med to 7 måneders gamle unger, altså årsferske. Vi lot båten ligge ved iskanten mens vi andektig nøt synet av den lille familien som uaffisert styrte med sitt. Vi holdt god avstand sik vi er pålagt, men etter en stund tok nysgjerrigheten over og bjørnene kom nærmere og nærmere båten. Vi holdt pusten!






Isbjørner generelt og ungene spesielt, kan være veldig nysgjerrige! Vi var nok den første båten og de første menneskene disse små hadde truffet i sitt liv. Kanskje ville de bare se hvem vi var? Kanskje lurte de på om vi var spiselige? Redde var de i alle fall ikke! Jeg får gåsehud bare jeg tenker på dette helt spesielle møtet…




Magisk var også møtet med fjellreven med sine 3 valper. Først litt engstelig, for disse valpene har nok heller ikke sett mennesker før, men etter hvert bare nysgjerrige! Da var det lek og moro i søskenflokken og utforsking av området rundt hiet.



Vulpes lagopus/ polarrev (fjellrev)/ arctic fox





Vi møtte også storkobbe, grønlandssel, hvalross og svalbardsrein. Alle håp og forventninger til turen ble oppfylt og vel så det! Å få oppleve dette sårbare og unike området og dyrelivet er en gave og vi føler oss veldig privilegert!




Her deler vi litt av opplevelsene vi hadde, og det kommer sikkert nye innlegg fra Svalbard ut over høsten. Håper du liker bildene!



Odobenus rosmarus/ hvalross



Om du ikke har lest om forrige turen vår kan du gjøre det her;












Vi ønsker fortsatt god sommer til deg!







XXX