Livet gir og
livet tar - et veiskille i livet.
Så skjedde
det som aldri skulle skje. Det som alle foreldre frykter. Å stå ved en seng å
se barnet ditt dø. Min yngste sønn, vakre umistelige Ruben, rakk nesten å
fylle 38 år. 24 august ble han rammet av hjerneblødning og livet sto ikke til å
redde.
Så tok livet
denne gangen. Dyp og tung sorg har lagt seg over oss og vi har vært
utrøstelige. For hvem kan vel trøste i en sådan stund? Så lett det kunne være å
legge seg ned, med ryggen til livet?
Men etter
sorgen har det fulgt kjærlighet. Kjærlighet til familien, kjærlighet til venner
og ikke minst kjærlighet til Ruben. Og med kjærligheten følger takknemlighet,
for alle fine stunder og opplevelser vi har delt. Ruben og jeg. For størst av
alt er kjærligheten.
Av gleder i
livet, som livet gir, er deilige barnebarn som byr på seg selv, ekte og
direkte. Som gir sorgen en pause og fyller tiden med latter, pannekakebaking og
høstens siste såpebobler. For størst av alt er kjærligheten.
Jeg har
kjempet meg ut av huset, noen ganger bare utenom døren. Ruslet gjennom hagen i
vakkert høstvær. Ikke jobbet eller tatt bilder men latt hagens fotavtrykk gi
trøst og ro.
Jeg gråter
mens jeg skriver. Min lille store gutt kommer aldri tilbake.
Noen ganger
utløser triste hendelser også en form for handlekraft. Jeg har opprettet en
facebook profil for å kunne dele bilder fra hage og reiser. Her kan jeg knytte
kontakter også til alle Rubens fine venner og dele sorg og kjærlighet.
Jeg har også
valgt å bli meg selv, godt å gjemme seg litt bak tittelen "Fru
Ranten", men nå henter jeg frem meg selv! Her er jeg og Marit Friberg heter
jeg. Jeg blir gjerne venn med deg på facebook også.Takk for at
du tok deg tid til min sorg. Selv blir jeg nok litt sporadisk til stede i tiden
fremover. Ett skritt om gangen..
Dette var
ett..
Hilsen Marit