Ikke de store og prangende.
Jeg elsker de små godbitene i hagen. Og da mener jeg fysisk små. Så små at jeg gjerne må skikkelig tett på for finne dem. Nærsyntplanter som noen har døpt dem, litt sånn kollektivt. Så rusler jeg rundt fra bed til bed og ønsker hver og en velkommen, fra det øyeblikket de forsiktig stikker "snuten" fram fra svart jord og gammelt løv. Noen er gamle venner, jeg vet akkurat hvor de bor og hva de heter. Andre er nykommere. Jeg vet du er der men hvor, sånn helt presist? Og når kommer du?! Så blir man litt ekstra ivrig og oppglødd. Tett på. Helst hver dag. Gjerne småhutrende, våt og i ivrig småtrav. For å se alt. Og så inn i varmen. Kikke på plantelister. Friske opp navn. Se på bilder. Drømmer og lengter.![]() |
Erythronium dens-canis Frans Hals |
![]() |
Hepatica nobilis flore plena |
En annen vårblomst er Jeffersonia dubia. Den har de lekreste blå blomster. Her står knoppene klar til å sprette så snart det kommer ørlite sol og varme. Bladene som jo varer litt lengere er veldig dekorative og står seg godt på egenhånd. Selvfølgelig følger flere bilder! En lekker vårblomstrende er hundetann. Flotte blomster og veldig dekorative blader, som her. Navnet står der ute i natten på en merkelapp. Og jeg sitter her inne…
![]() |
Jeffersonia dubia |
Fra gammelt har det stått en staselig blodrips (blomstrende
rips) på tomten. Oversådd av gilde røde blomster hver vår. Så begynte den
langsomt men sikkert å dø. Vi satt 5 kvister som ennå var friske til roting. 4
klarte seg og i år har en (!) blomst. Det er sånt som utløser en spontan og
heftig dans med uartikulerte lyder attåt!
Hei så lenge.