torsdag 15. oktober 2020

 

Mandarinand på besøk i Bergen.

I triste tider, som vi går gjennom nå, gjelder det å gjøre sine gleder små. Sånn at vi kan finne dem og gi dem plass i hverdagen.


Så at denne vakre anden dukkert opp i Bergen akkurat når vi trengte litt glede i livet var utrolig fint. Vi har nå vært og besøkt den 2 ganger og fra å være en ung jypling har den nå virkelig blitt en staselig ung mann.


Aix galericulata/ mandarinand ung


Wild BirdWednesday 429


Dette har jo på mange måter vært litt terapi for meg, og lykken kan helt klart være å sitte ved kanten av et vann i skogen og fotografere både stokkender og en mandarinand.


Se lyset vandre mellom trærne, krusningene på vannet og vinke hei til en barnehage som er på tur. 

Aix galericulata/ mandarinand


Og på tur skal det være med kaffe og noe å bite i, så kan turen vare så lenge vi vil.


 Når man er sorgtung kan det å kjenne solen varme og høre fuglesang og barnelatter være den beste medisinen. Som kan fylle sjelen med ro og gi triste tanker en velfortjent pause.


Mandarinanden har funnet seg et fint sted på Siljustøl, Harald Sæverud sin store naturpark. Midt i det urbane ligger dette stedet som en liten grønn oase.


Takk til dere som leste mitt siste bloginnlegg. Jeg var nok mye mer privat enn jeg pleier å være, og for deg som ikke orket å lese eller kommentere, så har jeg stor forstålese for det. Og de fleste har sine egne sorger å bære.


Jeg håper denne vakre fuglen vil fortsette å bo her i Bergen, selv om den regnes som en fremmed art og som nok er en parkrømling fra England, slik at vi kan ha gleden av den videre fremover.



Glade høstdager til dere.



XXX




tirsdag 6. oktober 2020

 

Livet gir og livet tar - et veiskille i livet.

Så skjedde det som aldri skulle skje. Det som alle foreldre frykter. Å stå ved en seng å se barnet ditt dø. Min yngste sønn, vakre umistelige Ruben, rakk nesten å fylle 38 år. 24 august ble han rammet av hjerneblødning og livet sto ikke til å redde.

Så tok livet denne gangen. Dyp og tung sorg har lagt seg over oss og vi har vært utrøstelige. For hvem kan vel trøste i en sådan stund? Så lett det kunne være å legge seg ned, med ryggen til livet?

Men etter sorgen har det fulgt kjærlighet. Kjærlighet til familien, kjærlighet til venner og ikke minst kjærlighet til Ruben. Og med kjærligheten følger takknemlighet, for alle fine stunder og opplevelser vi har delt. Ruben og jeg. For størst av alt er kjærligheten.

Av gleder i livet, som livet gir, er deilige barnebarn som byr på seg selv, ekte og direkte. Som gir sorgen en pause og fyller tiden med latter, pannekakebaking og høstens siste såpebobler. For størst av alt er kjærligheten.


Jeg har kjempet meg ut av huset, noen ganger bare utenom døren. Ruslet gjennom hagen i vakkert høstvær. Ikke jobbet eller tatt bilder men latt hagens fotavtrykk gi trøst og ro.


Jeg gråter mens jeg skriver. Min lille store gutt kommer aldri tilbake.


Noen ganger utløser triste hendelser også en form for handlekraft. Jeg har opprettet en facebook profil for å kunne dele bilder fra hage og reiser. Her kan jeg knytte kontakter også til alle Rubens fine venner og dele sorg og kjærlighet.


Jeg har også valgt å bli meg selv, godt å gjemme seg litt bak tittelen "Fru Ranten", men nå henter jeg frem meg selv! Her er jeg og Marit Friberg heter jeg. Jeg blir gjerne venn med deg på facebook også.


Takk for at du tok deg tid til min sorg. Selv blir jeg nok litt sporadisk til stede i tiden fremover. Ett skritt om gangen..



Dette var ett..




Hilsen Marit