tirsdag 6. oktober 2020

 

Livet gir og livet tar - et veiskille i livet.

Så skjedde det som aldri skulle skje. Det som alle foreldre frykter. Å stå ved en seng å se barnet ditt dø. Min yngste sønn, vakre umistelige Ruben, rakk nesten å fylle 38 år. 24 august ble han rammet av hjerneblødning og livet sto ikke til å redde.

Så tok livet denne gangen. Dyp og tung sorg har lagt seg over oss og vi har vært utrøstelige. For hvem kan vel trøste i en sådan stund? Så lett det kunne være å legge seg ned, med ryggen til livet?

Men etter sorgen har det fulgt kjærlighet. Kjærlighet til familien, kjærlighet til venner og ikke minst kjærlighet til Ruben. Og med kjærligheten følger takknemlighet, for alle fine stunder og opplevelser vi har delt. Ruben og jeg. For størst av alt er kjærligheten.

Av gleder i livet, som livet gir, er deilige barnebarn som byr på seg selv, ekte og direkte. Som gir sorgen en pause og fyller tiden med latter, pannekakebaking og høstens siste såpebobler. For størst av alt er kjærligheten.


Jeg har kjempet meg ut av huset, noen ganger bare utenom døren. Ruslet gjennom hagen i vakkert høstvær. Ikke jobbet eller tatt bilder men latt hagens fotavtrykk gi trøst og ro.


Jeg gråter mens jeg skriver. Min lille store gutt kommer aldri tilbake.


Noen ganger utløser triste hendelser også en form for handlekraft. Jeg har opprettet en facebook profil for å kunne dele bilder fra hage og reiser. Her kan jeg knytte kontakter også til alle Rubens fine venner og dele sorg og kjærlighet.


Jeg har også valgt å bli meg selv, godt å gjemme seg litt bak tittelen "Fru Ranten", men nå henter jeg frem meg selv! Her er jeg og Marit Friberg heter jeg. Jeg blir gjerne venn med deg på facebook også.


Takk for at du tok deg tid til min sorg. Selv blir jeg nok litt sporadisk til stede i tiden fremover. Ett skritt om gangen..



Dette var ett..




Hilsen Marit




20 kommentarer:

  1. Så uendelig trist å lese, men så fint skrevet. Kondolerer så mye. Hilsen fra Liv

    SvarSlett
  2. Hei Marit

    Det gør mig virkeligt ondt at høre. Kondolerer...

    Karsten

    SvarSlett
  3. Hei Marit
    Det gjør meg fryktelig vondt å høre! Kondolerer så mye. Nei det er ikke mye som kan trøste i en sånn situasjon. Det er heller ikke lett å se mening i en sånn hendelse. Jeg er ikke mye på Facebook, men kan godt bli venn med deg der. Tusen trøsteklemmer sendes deg fra Marit ♡♡♡

    SvarSlett
  4. Nei, så trist å høre! Det er bare helt feil når barn dør før foreldre. Fint da å ha barnebarn som lindrer sorgen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Villrose, ja det er alltid glede å finne om man ser etter.

      Slett
  5. Så usigelig trist. Det er godt at dere har barnebarn, og det er godt at barnebarna har dere i sorgen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, de er til stor trøst og glede :-))

      Slett
  6. Det var trist å høre, Marit, så vondt. En dag om gangen høres ut som en god plan. Tenker på deg, hilsen Ingeborg

    SvarSlett
  7. Kære Marit!
    Det var meget trist at læse. Hvor er livet dog skrøbeligt. Jeg er glad for, du tog et skridt og skrev dette flotte indlæg. Jeg var begyndt at savne dig på bloggen. I sådan en tid skal man give sig selv lov til at sørge, men jeg tror også, det er godt at samle på livets lyspunkter, som børnebørnenes glade leg og alt det smukke, naturen og haven byder på.
    En dag bliver det solhverv, og dagene bliver skridt for skridt lidt lysere.

    Hilsen Elna

    SvarSlett
  8. Jeg kan vist ikke sige noget der virker trøstende. Bare forfærdeligt at opleve - og en voldsom sorg at bearbejde. Men du skiver så smukt og fint om det der var og det der er, at jeg tænker I kommer videre med minderne i behold engang. Tænker på jer...

    Hilsner fra Ulla

    SvarSlett
  9. Beklagar sorgen! Min dotter har en allvarlig sjukdom och ibland har jag försökt föreställa mig hur det skulle vara om... Har inbillat mig att jag skulle bli mer förberedd så. Men det fungerar inte riktigt så - men jag har insett hur oerhört tomt det skulle bli. Låt sorgen få ta sin tid.

    Kram, Carina

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Carina, og tusen takk for omtanken.

      Klem, Marit

      Slett
  10. Man er helt uforberedt på slikt. Det er jo ikke riktig at barn skal gå bort før sine foreldre. Likevel skjer det. Sorgen tar tak og utmatter. Godt du har familie. Det rusker litt opp i vonde tanker. Å ha litt å sysle med hjelper også. Kanskje orker du å gjøre litt mer enn bare tvinge deg ut i hagen når våren kommer, men akkurat nå har du mer enn nok med å ta en dag om gangen og det er lov. Alt godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie. Takk for fine tanker du deler, vi vet heldigvis ikke alt som vil vederfare oss, men det sier noe om viktigheten av å være tilstede i eget liv og det å sette pris på hverandre her og nå.

      Alt godt!

      Slett